En sann historie, forfattet av Åge Grønning.

Oppdatering 09.04.2019!  Mange har etterlyst en oppdatering på Åge sin helsesituasjon. Du finner oppdateringen lenger nede i artikkelen. 

PSA 54, Gleason 9 – med spredning til skjelettet.

Å gå rundt og være engstelig for hva som kan inntreffe i livet, for eksempel å bli utsatt for en ulykke eller bli rammet av en alvorlig sykdom, er noe de fleste av oss ikke bekymrer seg så mye over. Det som skjer det skjer.

Man blir som oftest mentalt sliten av å bekymre seg unødig over ting vi ikke råder over. Likevel så skjer det med mange av oss, alltid uventet … vi rammes av ”noe”.

Slik var situasjonen for meg i januar 2018.

Det begynte med smerter i korsryggen som ikke gikk bort. Smertene tiltok i styrke og forplantet seg etterhvert nedover høyre lår. Det ble vanskelig å få sove ettersom smertene økte på for hver dag.

Jeg gikk til kiropraktor fordi jeg mente det måtte være noe galt med lumbal eller sacral-skivene i korsryggen. Etter fire behandlinger uten resultater, ba jeg fastlegen om en MR-undersøkelse (uten kontrastvæske).

Dagen etter MR undersøkelsen ble jeg hasteinnkalt til legesenteret. Tydeligvis var det noe som ikke var som det skulle være.

Fastlegen fortalte at MR bildene viste metastaser i korsryggen og bekkenet. Det var en underlig opplevelse å stå der på legekontoret å motta meldingen om at jeg mest sannsynlig hadde pådratt meg kreft.

Det var som om meldingen gjaldt noen andre, ikke meg.

Ennå gjenstod det mange blodprøver (ni i alt), flere MR undersøkelser, ultralyd-undersøkelse, CT og biopsi av prostatakjertelen, siden den kom i fokus som kilden til metastasene i ryggen.

Biopsi ble foretatt, og den 13. april hadde jeg time hos seksjonsoverlege ved Hamar sykehus som gav meg resultatene fra biopsien. Med et meget alvor uttrykk og med en tilsvarende alvorlig stemme forkynte han at biopsien viste kreft.

«Du har en alvorlig kreftdiagnose med spredning til skjelettet», fortalte han med det samme alvorlige steinansiktet.

Straks spurte jeg om Gleason-nivået. Ni ble det fortalt. Nå er det er slik at man graderer aggressiviteten i kreftcellene i prostata i det som omtales som Gleason skalaen, som går fra en til ni. Jeg hadde ni, den mest alvorlige.

Må si jeg fikk meg ett støkk.

Legen fortalte meg så at jeg måtte belage meg på en livslang hormonbehandling, samt stråling, cellegift, eventuelt kirurgi og muligens radioaktive injeksjoner senere.

Hormonbehandling var nødvendig for å holde nede testosteron-produksjonen ble det fortalt, siden testesteron skal kunne stimulere kreftcellene til å bli overaktive.

Dette kjente jeg til fra før og sa ja til én hormonsprøyte, men kun èn, siden kreften på dette tidspunktet raste i kroppen.
Slik jeg så det da, valgte jeg én sprøyte som kunne stagge kreften noe, ettersom jeg visste at testosteron-produksjonen var oppe og gikk for fullt to måneder senere.

I ettertid ser jeg at jeg hadde klart meg fint uten denne sprøyten.

I denne perioden fra mars til april var jeg i kontakt med i alt ni leger. Jeg spurte en av dem om kostholdsråd og fikk til svar at jeg kunne spise som vanlig.

For meg var dette svaret fullstendig feil. Med kreft som raser i kroppen skal man ikke leve og spise som vanlig, man skal leve og spise absolutt uvanlig.

Det vil si; alt man putter i munnen bør være relatert til kreft-situasjonen. Man skal spørre seg selv hver gang man spiser eller drikker noe, vil dette gagne min situasjon, vil det jeg nå inntar hemme kreften?

På dette tidspunktet hadde jeg allerede forandret på kostholdet, og var i full gang med å skaffe meg kosttilskudd (remedier fra naturens apotek) som jeg ville benytte meg av for å løse de helseutfordringene jeg sto ovenfor. Tiden var nå inne til å anvende alle de erfaringer jeg hadde tilegnet meg som terapeut de siste 29 årene.

For meg var det en selvfølge å ta hensyn til Body and Mind, med andre ord en holistisk tankegang. Et usunt følelsesmessig og fryktbasert syn på kreften/tilværelsen var viktig for meg å få mest mulig i balanse.
En ubalanse her får kroppen til å produsere unødvendig mye av stresshormonet kortisol, som er rene bensinen på ilden for kreftceller. For å stoppe overproduksjon av dette stresshormonet, begynte jeg straks med healing og guidet meditasjon to til tre ganger pr. uke. En stor takk til behandler og healer Ruth Violet.

Kostendringer

Allerede i begynnelsen av mars begynte jeg å kutte ut alt sukker.

• Null sukker og selvsagt ikke sukkererstatninger som Aspartam ol.
• Minimalt med alkohol.
• Forsiktig med melkeprodukter.
• Kraftig reduksjon av kaffe.
• Reduksjon av kjøtt.
• Kuttet ut oppdrettsfisk, spiste bare fisk fra havet.
• Stoppet å kjøpe ferdiglaget mat for å minimere E stoffer og for mye salt. Salt ble erstattet med Himalayasalt.
• Gikk over til kun økologiske produkter.
• Null kunstige tilsetninger som for eksempel smaksforsterkeren MSG.

Fra 13. april av intensiverte jeg egen-behandlingen og hadde på dette tidspunktet anskaffet meg det jeg kaller for kreft-drepere. I alt hadde jeg åtte slike som hver for seg er kjent for å kunne ta knekken på kreft.

Den 20. april hadde jeg igjen time hos fastlegen. Stemningen var beklemt. Jeg hadde fremdeles store smerter selv om jeg gikk på Tramadol. Jeg ba om å få en resept på et naturprodukt som var kjent for å ha en stor smertedempende effekt.

Naturproduktet var dyrt og ikke mulig å få på blå resept, siden det ble ansett å være nettopp et naturprodukt. Men skal man på egenhånd prøve å importere dette naturproduktet, så blir det umulig siden det da blir sett på som et legemiddel.

Produktet det er snakk er en cannabis spray, som inneholder 27% THC og 25% CBD.

Med andre ord det beste alternativet til kreftdreperen cannabisolje, siden fullspektret cannabisolje ala Rick Simpson- Oil, er forbudt i Norge. Dette produktet ble det niende i rekken på listen over kreftdrepere.

Selv om jeg på det tidspunktet hadde store smerter og led av slapphet/utmattelse (fatique), var jeg aldri i tvil om at jeg skulle bli bra igjen ved hjelp av min egen protokoll. Jeg håpet på før julen 2018 og at neste blodprøve ville vise et synkende PSA nivå, kanskje ned mot 30. Hvis så var, var jeg i rute, slik jeg så det.

Den 16. mai var dagen jeg skulle ta ny blodprøve og ha mitt første møte med en onkolog (kreftlege).
Blodprøven ble tatt kl. 08.00, og timen hos onkologen var satt til kl. 10.00. På venteværelset kl. 10.01 kom det inn en smilende ung dame og ropte meg opp. Den smilende damen var onkologen.  Vi hilste, og jeg ble med henne inn på kontoret, hvor jeg straks satte meg ned på besøkstolen, klar til å høre dommen. Fremdeles var smilet på plass hos denne onkologen mens hun vendte seg mot skjermen.

– Hva er PSA nivået?  Kom det utålmodig fra meg. Fremdeles smilte hun.
– Jo, sa hun med et slags lurt glimt i øyet, slik jeg tolket det. – Det er på tre!
– Tre! Sa jeg undrende og følte hvordan et snev av kognitiv dissonans strøk forbi.
– Mener du 30?  Sa jeg med en ganske så overrasket mine.
– Nei, nei! Tre! sa hun ettertrykkelig og viste meg tre fingre.
– Mener du virkelig det, tre!?
– Ja, PSA nivået er på tre, helt utrolig må jeg si, et slikt hurtig fall.

Jeg jublet inne i meg. Det var neste ufattelig å skjønne at PSA nivået hadde falt fra 54 til 3 på under 7 uker! 

Ny norsk rekord, sa jeg for meg selv.

Jeg kunne ikke annet enn å smile. Jeg så på det spørrende blikket hennes at hun var nysgjerrig på hva jeg hadde drevet på med. Jeg satt med henne i ti minutter og snakket om protokollen min. Hun gjorde notater underveis.

– Så du har benyttet deg av CBD og cannabis-spray? Igjen smilte hun bredt.

– Ja jeg ville få fortgang i prosessen.
– Javel, sa hun, så vendte hun seg mot skjermen og noterte opplysningene i journalen.
Etter ca. 15 minutter med hyggelig samtale, rekker hun meg et ark som har ligget på pulten hele tiden.
– Da vil jeg til slutt tilby deg dette.
Jeg tok imot arket som inneholdt en behandling med seks cellegiftkurer.
– Det er bare snakk om kun seks kurer, sa hun mens uttrykket henne nå var blitt mer alvorlig.
– Så du vil tilby meg 6 cellegiftkurer? Sa jeg litt mistroisk.
– Ja! Det vil øke overlevelsesprosenten.
– Så det vil det?
– Ja!

Jeg så tydelig at hun følte seg ukomfortabel og hadde problemer med å se meg i øynene. Jeg tenkte at hun var programforpliktet som onkolog til å gi meg dette cellegiftstilbudet?

Ettersom praten med denne kreftlegen hadde vært så hyggelig, fikk jeg meg ikke til å avvise tilbudet hennes der og da.

Jeg sa; – Jeg tror jeg må tenkte litt på tilbudet ditt.

– Gjør det sa hun, fremdeles med det samme alvorlige uttrykket. – Da ringer jeg deg neste uke og hører. Men nå vil jeg gjerne vise deg rommet vi benytter til våre pasienter som mottar cellegift.
Først målte hun høyden og vekten min, slik at hun kunne tilpasse den riktige mengden med cellegift eventuelt uken etter.

Etter at hun var ferdig med dette, åpnet hun døren til et stort rom som var møblert litt hjemmekoselig, og hvor det satt ca. seks personer rundt omkring, hver med en kanyle inn i armen som serverte dem cellegiften. Jeg følte at situasjonen minnet om en scene i en Stephen King-film.

Aldri om jeg skal sette mine ben inn i dette rommet, var tanken som kom.

Jeg rakte frem hånden og tok avskjed med kreftlegen. Hun ønsket meg en fin dag videre. Neste uke ringte hun og spurte om jeg hadde tenkt mer over tilbudet.

– Ja det har jeg, svarte jeg straks. – Jeg tror jeg sier nei takk til cellegift.
– Javel, da sender jeg din beslutning over til din fastlege, og så vil jeg innkalle deg igjen i november for ny blodprøve, for å se om PSA-verdien har steget. Ha en fin dag.
– Ha en fin dag du også, sa jeg og lurte på hva slags tanker hun hadde gjort seg om min situasjon?

Fra dette tidspunktet av hadde jeg en stigende formkurve.

Jeg fortsetter med min protokoll, men har redusert inntaket av remedier siden kreftlegen avblåste krisen.

Jeg tar fremdeles daglig CBD, natron, maitake, graviola og en del andre naturprodukter, samt å opprettholde mye av det samme kostholdet jeg hadde mens kreften raste. I begynnelsen av juni tok jeg opp igjen treningen på et Gym i Hamar.

Det var viktig for meg å få tilbake full førlighet i begge ben, og å få tilbake styrken i muskulaturen i resten av kroppen. Dette er noe jeg kommer til å prioritere i årene som kommer; Trening og et sunt kosthold.

Den 20 juni hadde jeg ny time hos fastlegen.
– Du ser så bra ut, var det første hun sa da jeg satte meg ned i besøksstolen.
– Ja, jeg føler meg helt fin.
– Helt fin? Hva mener du?
– Jeg føler meg så bra som jeg ikke har gjort på de siste 20 årene. Har du ikke fått meldingen fra kreftlegen?
– Jeg åpner den nå.

Mens fastlegen leste meldingen fra onkologen, var det som om haken hennes falt mot brystet.
Noe betuttet snudde hun seg mot meg og sa:
– Men i alle dager, hadde du en PSA på bare tre? Det er jo normalnivået?
– Jeg ble overrasket selv over resultatet, fortalte jeg. – Men blodprøven taler jo sitt tydelige språk, så det må jo være sant.
– Nei men dette har jeg ikke hørt om før, sa hun og lyste opp av forvirring.
– Vil du høre hvordan jeg har behandlet meg selv?
– Du har behandlet deg selv?
– Ja. Jeg har fulgt et stramt program som tydeligvis har gitt hurtige resultater.

Legen ble sittende som et spørsmålstegn å se på meg, så rakte jeg henne protokollen.
Så begynte hun å lese mens hun vekselsvis stoppet opp og spurte om forskjellige urter/remedier som var ført opp.
Det var fire ting hun reagerte på mer enn resten. Det var cannabis sprayen/CBDen, gurkemeiekuren, natronkuren og at jeg brukte hydrogen peroksid.
– Har du virkelig brukt hydrogen peroksid, sa hun tydelig sjokkert. – Det er jo det vi bruket til å rense instrumentene våre.
– Jeg brukte hydrogen peroksid som en av mange ting til å rense ut kreften, sa jeg litt humoristisk.
Lenge så hun på meg i taushet før hun igjen sa noe.
– Hva er så avtalen videre med kreftlegen?
– Hun har avblåst krisen, og vil ha meg tilbake i november for ny blodprøve.
– Jaså, er det slik det er. Hvis du er like bra i november som nå, må du ta turen innom meg så går vi rett til avisen sa hun med glimt i øyet og klappet seg på låret.
– Kanskje det, sa jeg smilende og gjorde meg klar til å gå.
– Så utrolig fint at du er blitt så bra. Da sees vi igjen i november.

November er måneden hvor det blir arrangert støtteprogrammer med fokus på prostatakreft, testikkelkreft og psykisk helse. Movember kalles dette støttetprogrammet.

Movember Foundation oppfordrer menn til å barbere bort eventuelt skjegg og bart den 1. november for så gro en bart i 30 dager denne måneden.

Med en gryende bart vil jeg i november ta en ny blodprøve som vil fortelle om min PSA status Jeg tar selvsagt sikte på at den fremdeles er på tre eller lavere. Normalnivået er fra 0–4.5.

Jeg forstår godt at mange reagerer med skepsis på at jeg er blitt så bra på så kort tid. For det er slik i dag at det er svært uvanlig at noen takker nei til konvensjonell kreftbehandling, som innebærer cellegift, stråling, kirurgi og andre velkjente behandlingsformer.

I mitt tilfelle så var jeg godt forberedt. Allerede for 20 år siden var det et familiemedlem som ble rammet av kreft (småcellet lungekreft). Vedkommende hadde fått mer enn nok av den første cellegiftkuren av i alt 16, og hadde blitt svært dårlig av den. Prognosen var meget dårlig, og jeg ble forespurt om jeg hadde noen gode tips, fordi vedkommende hadde bestemt seg for ikke å ta i mot flere cellegiftkurer.

Jeg laget en liten protokoll på endring av kosthold og bruken av fire produkter som måtte tas med disiplin daglig. De fire produktene den gang var;

1. B 17 (selvfølgelig)
2. Haibrusk
3. E 1000
4. Magnesium

August samme året ble vedkommende kreftfri til legens store forbauselse.
Etter denne vellykkete snuoperasjonen, var det ingen vei tilbake for meg selv hvis jeg en gang i fremtiden skulle bli rammet av kreft.  Jeg ville komme til å velge samme behandling fra naturens apotek.

B 17 er det eneste produktet fra den gang jeg brukte i min egen protokoll denne våren. Jeg ser på B17 som en kreftdreper. Andre kreftdrepere jeg har i min protokoll er: CBD, Graviola, Maitake, Hydrogen Peroksid+ noen flere.

Jeg har også to kurer som jeg kaller for trojanere som lurers inn til kreftcellene via økologisk honning. Når trojanerne kommer i kontakt med kreftcellene, er det game over.

Å møte alvorlige helseutfordringer som kreft uten å ta imot konvensjonell kreftbehandling, krever at en er trygg på hva man skal velge.

Det beste er å ha en back-up med remedier /kosthold som mange verden over har benyttet seg av med et godt resultat.

Tusenvis av mennesker med alvorlige kreftdiagnoser, har erfart kraften fra naturens apotek og blitt kvitt kreften på rimelig kort tid og blitt helt bra igjen.

Hva er hemmeligheten? Det er faktisk bare noen få enkle råd.

Det viktigste ved en kreftdiagnose slik jeg ser det, er å ta i betraktning Body & Mind (holistisk tankegang) og sørge for et så bra immunforsvar som mulig, ved at man gjør nødvendige korrigeringer med kostholdet (event. fjerner dårlige vaner) og inntar medisin fra naturens apotek.

«Et mirakel», var det en som sa om min hurtige vei tilbake til god helse.

Nei sa jeg, det er overhodet ikke noe mirakel, det handler om å treffe de riktige valgene og å være fokusert og disiplinert, og selvsagt leve høyst uvanlig i matveien.

Oppdatering 09.04.2019 

Jeg valgte veien til venstre.

Det er mange som har etterlyst en oppdatering på min helsesituasjon. Den kommer her

Etter den positive blodprøven den 16 mai 2018 fortsatte fremgangen. I juni tok jeg opp igjen treningen ved et helsesenter i Hamar. Jeg hadde på dette tidspunktet ufrivillig tatt av 12 kg og mistet mye muskelmasse. Styrken i bena var laber, men det skulle ikke mange øktene til før jeg merket at styrken begynte å komme tilbake. I august 2018 var formen så bra at jeg økte belastningen når jeg trente. Kostholdet var mye det samme som på vårparten, men ikke i samme grad. I stedet for tre typer CBD olje, blant annet med to som inneholdt THC, gikk jeg over til kun en type CBD. Dette fortsatte jeg med utover høsten + at jeg begynte med en daglig dose med frøkonsentratet Soul.

I oktober tok jeg den sydenturen jeg måtte avlyse i mai pga smerter. En uke med sol gjorde godt. Da jeg kom tilbake fra sydenturen kom jeg til å tenke på at onkologen hadde fortalt om innkallelse i november for nye blodprøver. Jeg så faktisk frem til resultatene av disse blodprøvene fordi jeg følte meg 100% restituert. Det var ikke noe i kroppen som fortalte at jeg hadde hatt en ”stage 4 cancer” på vårparten. All smerte og ubehag var borte + at energien var på topp.

Utover høsten 2018 kom det mange gledelige meldinger fra folk som hadde benyttet rådene i min protokoll. Protokollen jeg hadde fulgt og følger… ble sendt til ca. 16 kreftpasienter, og seks av dem gav meg tilbakemelding på at de hadde blitt bedre. Fire av dem hadde blitt kreftfri.

November kom og gikk uten at jeg hørte noe fra Hamar sykehus. Hadde de glemt meg?

Desember kom og gikk uten at det kom et brev med innkallelse. Så den 10 januar 2019 tok jeg kontakt med fastlegen og ville ta en blodprøve for å finne ut av verdiene på ALP og PSA.
Fastlegen var forundret over at jeg ikke hadde hørt noe fra Hamar sykehus. Hun ville kontakte dem der og da og ordne med en blodprøve.
– Ikke nødvendig svarte jeg bestemt. Jeg kan ta blodprøven her.
– Joda det kan du jo, svarte hun noe forvirret.
Jeg så på henne hvor overrasket hun ble da hun forsto at jeg var satt en strek over (faset ut) av kreftlegen ved Hamar sykehus.
Da hun forkynte meg resultatene fra blodprøven noen dager senere sa hun :
– Åge! Dette er jo et mirakel. Jeg har ikke opplevd noe slikt før.
Raskt var jeg ute med å kommentere:
– Jeg er ikke enig med deg i at dette er et mirakel, det er heller slik som jeg ser det, et resultat av å legge forholdene best mulig til rette slik at kroppen selv kan få ordne opp i problemet
Hun så på meg noen sekunder uten å si noe og vendte blikket hurtig mot PC skjermen.
Tausheten varte lenge. Jeg skjønte at timen var over og reiste meg fra stolen.
– Da tar jeg turen her neste gang jeg vil ha en blodprøve?
– Ja, det må du bare gjøre. Fint at du er blitt så bra.
Så var det adjø.

Siden Hamar sykehus har valgt å kutte meg ut, så tar heller ikke jeg kontakt med sykehuset ved neste blodprøve. Denne erfaringen med hvordan helsevesenet følger opp sine pasienter, kom som en liten overraskelse.

ALP: ” ALP betyr alkaliske fosfataser altså basiske fosfataser. Dette er enzymer som normalt skal holde seg inne i cellene og arbeide der. Hvis de slippes ut i blodbanen og man kan måle dette ved blodprøver så er det oftest et tegn på sykdom eller skade. Vi finner disse enzymene i lever, nyrer, skjelettceller, samt i tarmceller og i celler som sitter i blodårenes vegg…. Veldig høye verdier over 3 ganger den øvre grensen, tyder på avløpshinder i lever og eller gallen. Også prostatakreft med spredning til skjelettet kan gi så høye verdier.

Normalverdi for personer over 19 år er 35 – 105 U/L. På vårparten 2018 hadde jeg 2063 U/L. Den 10.01.2019 ser du at verdien nede i 82 U/L, altså innenfor normalverdien.

PSA: ”PSA er et enzym som produseres i overflatecellene på prostatakjertelen. Enzymet skilles ut i væsken fra prostata og gjør at sæden ikke klumper seg. Normalt finner man svært lave nivåer av PSA i blodet. Ved ulike tilstander som rammer prostata, vil man se en økning av mengden PSA i blodet. Dette kan forklares ved at de ulike tilstandene fører til at PSA lekker ut fra prostata. Disse tilstandene finner man blant annet ved prostatakreft.

Normalverdi: 60 til 69 år: 0 til 4,5 µ g/l. På vårparten 2018 hadde jeg 53.9 µ g/l. Den 10.01.2019 var denne verdien 0.90 µ g/l

Blodprøvene den 10.01 2019 viste normalverdier.

Denne historien forteller at det går fint an å bli kreftfri ved å velge remedier fra naturen apotek. Dette er min erfaring.

Jeg holder for tiden på med en bok som vil handle om min erfaring med kreft, min krefthistorie.

Boken starter med smertene jeg kjente i ryggen i januar 2018, så kreftdiagnosen og videre til hvordan og hvorfor jeg valgte en alternativ behandling. Boken vil få tittelen : «Ut av kreftlabyrinten.» Den vil også inneholde min protokoll og selvsagt mitt møte med helsevesenet.

Åge kan kontaktes på epostadressen aagroenn@online.no